Wonderful World er stolte over å kunne avrunde fredagens festivaldag med Norges feteste rockeband i Maskinhallen; Undergrünnen!
To spellemannsnominasjoner og strålende kritikker til tross, er Undergrünnen fremdeles et ubeskrevet blad for mange.
Undergrünnen anno 2022 mikser 60-talls psykedelisk rock, afrobeat, jazz og minimalistisk new wave. Legg til Pål Jackmans sviende tekster om livets eksistensielle nonsens og tilværelsens uutholdelige likegyldighet, og det låter umiskjennelig Undergrünnen. Som om Paul Simon skulle bytta ut Ladysmith Black Mambazo med The Monks eller MC5 på Graceland-plata, som en anmelder kommenterte ved forrige korsvei.
Mikkel Falk Møller skrev dette etter en konsert i Oslo under ByLarm:
Aftenen blev rundet af med et besøg på baren Tilt, hvor retro-rock bandet Undergrunnen fyrer den af. Bandet er ikke en del af festivalens officielle program, og det er i den grad uforståeligt, for her har man et forrygende liveband, der giver sig selv hundrede procent. Bandet har selv beskrevet stilen som MC5, der møder afrorock på norsk. Den beskrivelse passer glimrende, og hertil kan man så tilføje lidt krautrock, soul og punk i den fuldfede blanding. Bandets forsanger og guitarist hopper flere gange ned ad scenen og spiller op ad publikum, mens resten af bandet storsvedende giver helt los. Der er lidt samme fandenivoldske energi over det, som når Powersolo eller Bob Hund giver koncerter, og det er bestemt positivt ment.
Uk Vibe gir Undergrünnens album «Ein revnande likegyldighet» 4/5 stjerner:
It’s sprawling chase music, sounding like an aural interpretation of Vanishing Point conducted by Bo Hansson. I listened to the record and am writing this review with no understanding of any of the lyrical content, but the chorus of backing singers and arrangements give ample texture for it not to bother me. There is tension, frustration, defiance and solidarity in every track, performed crisply, without pretension and with superb energy. Some might suggest this is ersatz psychedelia, but I disagree. Taking the route of a shot-in-the-arm rather than a miasma of reverb and idealism, “Ein revnande likegyldighet” manages to surprise, excite and entertain in a shorter run-time than the sleeve notes to most “classic” albums, and I applaud them for it. It’s Ennio Morricone on acid.
Oppsummert: Afropsykedelisk dronete soulpunk på haugesundsdialekt.
Prepare to get bakoversveised!
