Hvis forakten for eldre og alderdommen – alderisme - er den nye rasismen, da er gamle damer spesielt utsatt. Ifølge aldersforskere er kvinner over 65 nærmest fraværende på offentlige arenaer, som i media og politikken, og de er uinteressante på sjekkemarkedet. Kan manglende rollemodeller bidra til at befolkningen avvendes med å betrakte eldre kvinner som relevante? Og bidrar eldre kvinner selv til usynliggjøringen? Med grevlingsveis, flate sko og praktisk allværsjakke risikerer de å bli like usynlige som et glass vann.

Men noen få bråker, bjeffer og kjefter. Kler seg i rødt, snakker høyt, mener ting, tar plass. Med «eldrebølgen» blir det kanskje mer normalt å være en synlig, gammel kjerring med innflytelse. Wonderful World har invitert noen av dem til å se inn i fremtiden og svare på hvordan vi kan få det til.

Innledning ved Sissel Gran, psykolog, spesialist i klinisk psykologi og parterapi, forfatter av en lang rekke bøker om kjærlighet og aldring, bl.a. «Inni er vi alltid unge. Aldringsmeditasjoner»

Panelsamtale med -

- Wencke L Fugelli Mühleisen, norsk-østerriksk kjønns- og medieforsker, forfatter, feminist og tidligere performancekunstner, hennes siste bok er «Alt jeg frykter har allerede skjedd», om å søke kjærlighet og nytelse i godt voksen alder

- Berit Hedemann, Nrk-journalist, radiodokumentarist, foredragsholder, forfatter og dramatiker som bl.a. har skrevet «Bjørnejegerskens bekjennelser», hvor det står: «… det var en underlig ting med å bli en eldre kvinne at det eneste andre så når de så henne, var en eldre kvinne, og som sådan totalt uinteressant, hun hadde merket det allerede før hun fylte seksti, hun var blitt nesten usynlig, hun kunne slutte å bekymre seg for om hun gikk to kilo opp eller to kilo ned, hun kunne kle seg i rødt eller oransje eller grått, det spilte ingen rolle, alt andre så, var en gammel kvinne som i beste fall holdt seg godt, og det siste var det i så fall bare nære bekjente som gadd å registrere.»

Moderator TBA